Romania – Et vintereventyr

// Tur betalt av Tisca

Romania var et land som overrasket meg positivt. Jeg hadde sett for meg noe grått og trist, men ble møtt av fargerike bygninger, vakkert landskap og et vinterlys uten like. Dette var som «Tre nøtter til Askepott», bare enda finere og ikke minst vennligere.

Sist jeg var i Romania var jeg rundt tidlig i tenårene og hadde ingen formening om hvor jeg skulle eller hvorfor. Jeg fikk se et megapalass så massivt og med en kvalmende så kvalmende historie at jeg ikke trodde det selv. Bygget brukte 30 prosent av Romanias nasjonalbudsjett mellom 1984 og 1989, og det var aldri mindre enn 20000 mennsker som arbeidet der. En million kubikkmeter hvit og rosa transilvansk marmor ble hakket ned og lysekronene består av ikke mindre enn 3500 tonn krystall. 40000 mennesker måtte flytte da det ble bygget, så du kan jo tenke deg.

Ellers husker jeg en strand uten særlig mye sol. Maten husker jeg lite av, alkohol fikk jeg ikke smake på siden det var familietur og ellers var jeg lite imponert – bortsett fra størrelsen på palasset.

Med andre ord, jeg trodde noe helt annet om plassen vi skulle til enn hva jeg kom til. Da vi fløy inn over Sibiu i Transylvania, lokalisert midt i Romania, så vi det som så ut som små monopolhus på rekke og rad i forskjellige farger. De minnet litt om Domino-brikker der de stod. Jeg og Elisabeth var allerede forelsket. På turen fikk vi oppleve Sibius gamleby og julemarked, til min og Elisabeths store begeistring. Bygningene er riktig nok slitne, men de er fortsatt vakre. Byen har en spennende historie, men jeg er ikke så interessert i historie som jeg er i flotte plasser – så den historien dropper jeg. Men kort fortalt, noe av bymuren står fortsatt igjen, det samme gjør noen tårn.

Første stopp er utendørsmuseet Astra. Det kan minne litt om Folkemuseet, men i mine øyne litt mer levende. Her er det gamle og restaurerte originalbygninger som har blitt fraktet dit fra forskjellige plasser i Romania for å gjenskape det gamle. Her er det vakker natur, innsjø, trebygg, møller som drives av både vind og vann og vaskekurver som de tidligere vasket saueullen i, samt en fantastisk blåfarge på bygningene.

Har du ikke falt for Transylvania ennå gjør du det garantert her.

Astra gir oss også reisens første rumenske matopplevelse, og det er en fryd. Maten i Romania hadde jeg blitt advart mot på forhånd, noe jeg ikke ettertid ikke forstår – for jeg spiste bare gode ting. Kjøkkenet deres består av kjøtt, fisk og grønnsaker, mye polenta – og da mener jeg mye, diverse grønnsaker og grønnsaksdipper, samt utrolig søte og store desserter. De produserer også vin og eget øl.

Måltider i Romania består ofte av tapasliknende forretter bestående av bl.a. diverse pølser, rent svinefett – direkte ekkelt, oster, grønnsaker, rører, oliven og brød – og det fikk vi teste her. Etterfulgt av en valgfri hovedrett – jeg gikk for kjøtt og polenta. Kjøttet var utrolig godt og alt for mye. Polenta er ikke det mest spennende du spiser, men i Romania hører det med. Vil du gå all in får du også polenta som en egen hovedrett fylt med ost og créme fraîche. Ganske drøyt, men mett blir du.

Jeg fikk også testet rumensk pølse, «Mic», som kan inneholde både svine- og storfekjøtt. Hver oppskrift er forskjellig, og alle mener at sin egen er den beste – det samme gjelder for «Zacusca». «Zacusca» er en grønnsaksrøre, eller dip. Alle mener sin egen oppskrift er den beste, hovedingrediensene er aubergine, løk og tomat og brukes enten som tilbehør eller som pålegg på brød.

Hvitvinen vi fikk servert her smakte som sommer og minnet litt om hylleblomstdrikker. Like lett å drikke som saft, så glasset var borte på 1-2-3. Ellers på turen smakte jeg både hvit og rød som var noe tyngre, og ikke dårlige de heller. Jeg fikk også testet et rumensk øl, og til min store glede og ordspillsentusiasme het det «Bear». «I want a Bear beer», altså, det blir ikke bedre.

Mens vi spiste her hadde jeg også selskap av verdens herligste, røde pusekatt som egentlig ikke fikk lov til å være i restauranten. Men det brydde ikke oss kosesyke fra Norge og Sverige. Og en av de beste dessertene jeg noen gang har spist kan du lese om lenger ned.

Jeg er ingen storfan av å bevege meg rundt i kalde naturlandskap og den norske naturen, da snakker jeg fjell, skog og fjorder, har jeg ikke sett på vinteren på mange år – bortsett fra løpeturer i kulda rundt Sognsvann, om det kan regnes som en del av vinterskogen. Men, er det en ting jeg synes er fantastisk vakkert med vinteren er det lyset. Og lyset i Romania slo meg rett i bakken. Det er lyst og blekt – litt som pasteller, og viser landskapet fra sin beste side. Det glitrer i rimfrosten og vissent gress og strå blir som et teppe i gull.

Du tror du forstår det av å se disse bildene, men det gjør du egentlig ikke. Vannet blir babyblått, samtidig som det farges lyserosa i gjenskinnet fra trehus og strå. Alle farger blir forsterket på en helt spesiell måte. Jeg anbefaler sjeldent folk å reise til kalde steder på vinteren, men dette lyset bør du oppleve.

Da disse endene kom i en stor flokk blant bygningene var jeg og Elisabeth helt i ekstase. Som om ikke vi var i «Tre nøtter til Askepott» allerede, ble vi det i hvert fall med en flokk av disse. Dette var de første dyrene vi møtte på reisen, bortsett fra museets søte, røde katt.
Denne nydelige blåfargen skulle jeg gjerne hatt med hjem. Den er knallblå, samtidig som den er blek, dus og behagelig for øyet. Jeg fikk litt samme følelsen som da jeg var Jardin Majorelle, selv om blåtonene er helt forskjellige.

Videre på turen besøkte vi Avrig, en liten by Sibiu County. Her besøkte vi Brukenthal Summer Palace som var sommerhuset til tidligere guvernør Samuel von Brukenthal. Slottet er fra sent på 1700-tallet og ble finansiert av appelsiner og sitroner som ble dyrket der. Vi fikk servert lunsj i Orangeriet, som i mine øyne var litt skuffende innvendig – bortsett fra ballsalen som du ser taket til på bildet over.

Hagen her skal være fantastiske om sommeren, og det tviler jeg ikke på, den ble tidligere kalt «Transylvanias Garden of Eden». Kanskje derfor Prins Charles of Wales har et hus ikke så langt unna, han er nemlig storfan av Transylvania.

Dette er en av Romanias store dessertfavoritter, «Papanach». Da jeg fikk servert denne tenkte jeg – etter å ha fått tre-fire bruschetta til forrett og en stor pastaporsjoner til hovedrett, at dette kommer aldri til å gå. «Men du har jo bare fått en halv porsjon», smeller det fra guiden vår. «God Jul», tenkte jeg! En halv porsjon i Romania består altså av et doughnut-liknende bakverk ble en doughnutkule på toppen, dynket i en søtlig crème fraîche toppet med store mengder syltetøy. Denne versjonen med blåbær, som i følge guiden er den beste, men du får det også med annet type syltetøy.

Skal ikke skryte på meg at jeg klarte å spise opp hele, men det skulle jeg ønske. Jeg elsker desserter, selv om jeg ikke nødvendigvis foretrekker de søteste. «Papanach» var inget unntak. Jeg har aldri tenkt på å dynke doughnut i kremliknende saus og syltetøy, men det skal jeg i hvert fall gjøre om jeg tar meg tid til å lage det hjemme en gang. For dette, det vil jeg spise igjen – uten forrett og hovedrett først.

Slottet er ikke like staselig som det en gang var. I dag er det forfallent, men du kan se hvor vakkert det en gang har vært. Klare gule og grønne toner i kombinasjon med «De rumenske øyne».

Hagen er nok mer fantastisk på sommeren når det er gørnt og frodig her, men botaniske hager gir meg alltid en indre ro uansett hvor jeg er. Å se alt som vokser til, hvor høyt det kan bli, flotte fontener, små bekker og flotte bygg. Denne hagen er inget unntak og jeg drar gjerne tilbake for å se den i full frodighet.

Jeg falt også pladask for de få dyrene som holder til her. Noen kaniner, sløvende sauer, en kul geit og en liten ponni med stor personlighet. Så glad i selskap at den jogget etter langs gjerdet for å følge med meg hele veien.
Romania er kanskje slitent, men det er også utrolig vakkert. Kulturen er fargerik, håndverket er fantastisk – og utrolig billig å handle med seg hjem, folkene er hyggelige og de er tro mot sine tradisjoner. Styrer du unna de mest turistifiserte stedene vil du bli positivt overrasket, tror jeg, selv om engelsk kunnskapene deres ikke alltid er på topp.