Tisca hjelper romfolket i Romania

//Tur betalt av Tisca

På turen til Romania ble vi i tillegg til besøket på Tiscas fabrikk i Cisnadie tatt med til Tiscas workshop, som de driver sammen med veldedighetsorganisasjonen Elijah. Workshopen ble startet opp i 2014 og er lokalisert i en liten rumensk landsby, Tichindeal. Å få se og høre hvordan hverdagen deres er var mildt sagt trist, noe får man direkte vondt av å høre og forholdene vi så var ikke mindre triste. Tisca har drevet bedriften sin med slagordet «With hand and heart» siden 1963, og etter å ha vært på besøk i denne landsbyen skjønner jeg at de mener det.

I landsbyen bor det ca. 200 personer, 50 rumenere og de resterende 150 er romfolk. De fleste som bor her har aldri forlatt landsbyen, eier ikke pass og har ikke penger. Skal man ut av byen uten bil er det minst en time for å gå til nærmeste busstasjon. Vannet henter man i brønnen og lege finnes ikke. De har derimot noen små butikker med dagligdagse ting, skole og barnehage. Og jobber? Joda, det er en gård i nærheten – den har to arbeidsplasser. Kvinnene er som regel hjemme med barna, med mindre de jobber i veveriet, og mennene jobber som gjetere. Husene vi ser er slitne, gjerdene ødelagte og både vinduer og dører mangler flere steder. Høns går fritt rundt husene, det samme gjør møkkete hunder og katter. Søppelet, det ligger gatelangs – noen steder i større hauger.

Se forholdene i slutten av innlegget.

Men gladhistorien for landsbyen er workshopen til Tisca. Der lages det lekre håndvevde matter i standardstørrelser og filleryer av restetråder. Her får de mulighet til å jobbe for å få penger, noe som gir dem muligheter. Walter Aigner (CEO) forteller også at Tisca hjelper til med førerkort og bil til de som jobber i veveriet her. Tanken er at de da senere skal få muligheten til å kunne jobbe på fabrikken i Cisnadie. Om én person her tar førerkort kan altså 4-5 personer komme seg ut av landsbyen. Tisca støtter også studier.

Walter forteller oss om den ene jenta som er på jobb i dag, Simona. Hun ser ut til å være i 20-årene, og holder på å ta førerkort, og fremtidsplanen er at hun skal starte på fabrikken i Cisnadie når hun er ferdig. Og forhåpentligvis ha med seg flere i bilen. Simona er «roman», altså en av romfolket, mens kjæresten hennes er rumensk. Foreldrene hans lar de ikke gifte seg.
– Det er hverdagen for de i landsbyen, forteller Walter.

Lokalet til veveriet er betydelig mindre enn Tiscas fabrikk, men vevene her er i mine øyne mye vakrere. Gamle, vever i tre – alt må gjøres manuelt. Til og med trådene sys sammen for hånd. Mer håndvevd får du ikke. Her produseres det ca. 1000 tepper i året.

Teppene ligger rullet sammen og klare i store hauger. Det er ingen tvil om at disse damene er produktive. Etter å ha sett mest ensfargede tepper dagen før på fabrikken, er de hvite og gråstripete teppene utrolig inspirerende. Og at de er laget på disse gamle, trevevene gjør de enda finere. Til vår store begeistring får vi lov til å plukke med oss så mange løse ulltråder vi vil. Ikke vanskelig å be oss, med ull over hele oss flyr vi glade ut med tråder i forskjellige grånyanser og hvitt. Plassen i håndbagasjen er det ingen som tenker på.

Da vi kjørte ut av landsbyen var barna på vei hjem fra skolen. Smilende og vinkende. Men tanken på at de bor der er på en måte imponerende, samtidig som det er trist. De vet ikke hva som finnes der ute. Jeg kan forstå hvorfor mange rumenere ender opp som tiggere etter å ha sett dette.


Denne mannen er kanskje det kuleste jeg møtte på i hele Romania. I mitt vestlige, i-landshode har jeg tenkt at gjetere bare fantes før i tiden – i hvert fall når det er snakk om Europa. Men her går mannen dag etter dag med sine fårehunder og sauer i kulda om vinteren og på en måte kledd som noe en av de kuleste hipsterne i København kunne plukket opp. Høye boots, røffe bukser og en jakke som han slenger tilfeldig på skuldrene med lua på snei. Det er lenge siden jeg har blitt så fascinert av et menneske. Jeg vet ikke om det var den mystiske personligheten hans eller måten han kommuniserte med sauene på – sjefssausen med hornene var nemlig borte hos han et par ganger mens vi stod der.

Kult var det også at sauene gikk i ett med naturen.

Romania var tidligere en viktig ullprodusent og har fortsatt en haug av sau. Produksjonen stoppet opp i kommunisttiden, men Tisca håper å kunne starte opp med sin egen ullproduksjon om kort tid. Som vil bidra til at flere kommer i arbeid. Bra for folket og bra for Romania. Og forhåpentligvis følger flere etter Tiscas eksempel, for kvaliteten på ull fra rumenske sauer skal visstnok være veldig bra.

Selv på de mest slitne og forfalne plassene du kan tenke deg dukker det opp fargerike bygg. Denne kirken var kledd i lyseblått og gjorde i mine øyne den lille landsbyen mye mer fargerik og fin, som et lysende midtpunkt i en hverdag som ikke mennesker fortjener. Ellers så landsbyen ut som dette: