Vinterdrøm i Trysil – Hundesledekjøring

Forrige uke var fylt med eventyr fra ende til annen. Søndag kjørte jeg og en gjeng journalister opp til Trysil for å se hva fjell og vinter har å by på. For de andre var det vel mer som en kosleig hyttetur med artikkelskriving, for meg var det en helt ny verden. Jeg har nemlig ikke hatt ski eller boblebukse på meg på 14 år, og har virkelig problemer med å like vinter, snø og kulde. For meg var dette noe helt nytt, heldigvis eier jeg nesten ikke frykt – for jeg rotet meg bort i det ene og andre og min setningen på turen fra de andre ble «Godt du ikke blir redd».

Det var mye på denne turen jeg tenkte at ikke var noe for meg og noe jeg ikke kom til å like. Men, det som fikk meg til å være med på turen – i tillegg til god mat og vin, var hundekjøring. Er det noe som kan få meg til å like vinter, så må det jo være dyr. Så rett kunne jeg ta!

Mandag morgen startet vi hos Mountain Kings Sledehundkennel, og i det vi gikk ut av bilen og hørte hundene ule visste jeg at dette passet meg. Her blir du møtt av de fineste og ivrigste Siberian og Alaskan Huskys, i tillegg er Trysils morgenlys så utrlig vakkert – så skal du på hundekjøring her, velg en tid på morgenen. Vi ble forebredet på en tur på 40 minutter, og gutta på kennelen gjorde klar hundene. Mens jeg var litt opptatt med å si hei til den ene hunden i spannet vårt, som hoppet opp på meg for å hilse på da vi gikk forbi, ble vi fortalt kjørereglene. Bruk bremsen, hold fem til ti meters avstand til sleden foran, hold godt fast osv. Kan si det sånn at jeg og min partner fikk et par startproblemer da jeg (uten frykt) valgte å sette meg i sleden.Morgenturen er nemlig den ivrigste tiden fordi hundene gleder seg så mye til å komme ut på tur, så holder du ikke bremsen godt inne er det stor sjanse for at du faller av – noe min partner gjorde, mens jeg seilet av gårde med hundene uten styring. Jeg fikk adrenalinkick, mens gutta fra kennelen ikke akkurat var imponert. Heldigvis kunne Terje, sjefen, berolige oss (de andre, jeg var i ekstase) med at hundene ikke går foran han i køen. Så de stoppet raskt når han tok tak i de.

Resultatet ble at min partner slang seg i sleden til Terje, mens jeg fikk – kanskje verdens kuleste – nye partner, gitarist Tore Moren. Mens hundene trakk oss gjennom lavlandet i Trysil Sør ble jeg så slått i bakken av naturen og opplevelsen at jeg helt glemte å fotografere under kjøringen, og før jeg visste ord av det stoppet vi opp. Vi var halvveis og skulle bytte plass.
– Husk bremsen, meteravstanden og hvis du skulle klare å falle av, så er det greit om du sier i fra først. Så skal jeg prøve å få stoppet hundene, smilte Tore.
– Ok, smilte jeg tilbake.
Inni meg tenkte jeg, som jeg ofte gjør når jeg tester nye ting, «Du er verdensmester i dette og, så det trenger han ikke tenke på.».
Og så rett kunne jeg ta, for jeg var skikkelig verdensmester. Hundekjøring er noe av det mest avslappende jeg har gjort. Jeg glemte fort bremsen og avstanden vi skulle holde, og lot tankene og blikket gli gjennom landskapet. Er det en ting du skal ta med noen på for å la de oppleve vinteren på nytt eller få noen til å like snø på er det med hundesledekjøring.

Mens jeg var i mitt eget hode og sleden var på vei til å seile oppover kanten i løypa kom det fra Tore.
– Bremsen retter opp sleden også, den er ikke bare for å regulere farten.
Og det stemte bra det, selv om det stakk litt i adrenalinssjela mi hver gang jeg tråkket ned bremsen. Etter det som føltes ut som to minutter merket jeg at hundene begynte å bli litt ivrige igjen, vi nærmet oss kennelen igjen. Plutselig var vi i en nedoverbakke og jeg kom på regelen «Bruk alltid bremsen i nedoverbakke, ellers kan det bli ubehagelig for den som sitter på».
– Ooops, smalt det fra meg.
Jeg velger å tro at sleden ikke traff så hardt i bunn av bakken før vi ble dratt opp igjen i oppoverbakken, men hvem vet. Gøy for meg var det i hvert fall. Vips, så seilet vi inn i kennelen igjen.
Stemningen her var en litt annen da vi kom tilbake fra morgenturen. Da lå nesten samtlige hunder å solte seg i morgensolen. Og hundene som hadde hatt med oss på tur slo fort følge, så fort vi festet tauet var de raske med å legge seg ned for å slappe av.

– Det gikk jo bra det der, sa Tore.
– Selvfølgelig, svarte kjepphøye meg.
Hvorfor vi blir sendt på pressetur og bare får 40 minutter med denne fantastiske opplevelsen var det første spørsmålet jeg stilte meg selv. For dette kunne jeg gjort så mye lenger. Det som varte tre fjerdedeler av en time føltes virkelig ut som fem minutter. Her kan du snakke om at tiden flyr.

Mens jeg hjalp til med å få festet hundene og sleden, senket virkelig roen seg over hele kennelen. De ivrige turhundene ble forandret til kosebamser.

Denne herlige krabaten ble min store kjærlighet på turen. Da jeg stod å skulle fotografere to av de andre på turen var han raskt borte ved beina mine for å snuse og lure til seg en haug av kos. Med de isblå øynene var ikke jeg vanskelig å be, og inntil noen nevnte valper var det kun meg og pelsdotten.

I bakgrunnen var det faktasnakk og opplysninger jeg helt sikkert burde hatt med her, men jeg var så oppslukt av hele opplevelsen og hunden at jeg glemte at jeg var på jobb. Men jeg tror noen snakket om 500 kroner per person, og at hundene var alt fra under ett år til å være mor og far til den de trekker ved siden av.
Siden ordet «valper» ble nevnt måtte vi jo hilse på. Så like før vi dro stakk vi bortom for å hilse på. En gjeng full av energi og oppmerksomhetssyke som få. De både hoppet og ulte får at vi skulle se på akkurat dem, og så koste vi på en annen kom det selvfølgelig en og hoppet på ryggen til den andre så den måtte flytte seg. Og er det noen valper her i verden som kan det å posere, så er det disse. Jeg kunne laget et eget album av de forskjellige positurene de stilte opp med.

Turen passer for både store og små, og er i mine øyne en perfekt familieaktivitet. Alle turene er også tilpasset funksjonshemmede. Hundene er utrolig vennlige. Vil du ha mer fakta, finner du info, bestilling og kontaktinformasjon her.