Bakgården som rommer Kolonihagen og blomsterhandelen Mina Milanda er en av mine favorittplasser i Oslo. Her det vakkert, frodig og rolig. Det føles litt ut som om du er en annen plass enn i en storby, og spesielt et annet sted enn i Oslo.
Kolonihagen scorer høyt på interiøret. Jeg kan lett spise med øynene, så hvordan det ser ut rundt meg påvirker alltid totalinntrykket. Med grønne marmorbord og teglstein kommer du langt i min bok, og med store glassflater er jeg fort solgt. Det er så fint inne at det faktisk ikke gjør meg noe om bakgården er full om sommeren.
Jeg har spist på Kolonihagen flere ganger, med varierte opplevelser.
Salatene er sjeldent like spennende som de høres ut, suppene derimot er som regel bra og passe store til en lunsjrett – i hvert fall for en på min størrelse. Menn vil nok være uenig. I tillegg til god suppe serverer de en av mine favorittdrikker, utenom vin, Whole Earth sin Organic Sparkling Ginger. Så til de søndagene hvor du er sliten etter en helg fylt av vin og sene kvelder er det perfekt. Servicen derimot er så forskjellig fra gang til gang at jeg blir sliten av tanken.
Servitørene er som regel alltid hyggelige når de viser deg til bordet, men etter det kan du få det ene humøret etter det andre. Sist var det mye kort informasjon, det var vanskelig å skulle huske bestilling fra hele tre personer, lite spørsmål om vi likte maten og å få kontakt mot slutten var en utfordring. Allikevel vender jeg tilbake på grunn av atmosfæren. Jeg pleier jo vanligvis å si i fra når jeg synes noe er under middels på serveringssteder, men denne dagen var så spesiell at jeg gadd ikke bruke energi på det.
Neste gang blir det i hvert fall suppe, og blir servicen som sist så blir det sagt i fra. For er det en ting Kolonihagen trenger, så er det noen fra østkanten som tørr å si i fra. Uten å stigmatisere noen, men Frogner tørr tydeligvis ikke.
CAMILLA JORDDAL 