Det som slo meg hver morgen i Trysil var at slike soloppganger finner du ikke storbyen. Roen du får av lyset som våkner til over horisonten, kledd med fjell, trær og snø så langt øyet kan se, er noe helt spesielt. Jeg er den fødte byjente, og trives absolutt best med asfalt under beina. Men å våkne til dette kunne jeg klart å leve med flere helger i vinterhalvåret (vinterkvartalet er vel mer korrekt?).
Hvordan fargene endrer seg fra kjølig gråblå til lysegult, før det gløder i oransj og rødt fra solen. Snøen blir kledd i et lyserosa, glitrende teppe og fugglebandet blir som gull. Og like fort som fargene ble glødene blir himmelen klar og blå. Naturens lys og farger er noe for seg selv. Og som alle vi møtte på sa «Her er det alltid sol, hvis du er her nok».
Jeg hadde sett for meg noe kaldt og uutholdelig og 18 lag med klær. I stedet fikk vi full sol, gradestokken krøyp akkurat over nullen og utpå dagen var det påskestemning. Solen varmet, rolig sydenvind i lufta, solbriller og øl i hånda. Hadde det vært senere på året ville jeg vært stappfull av fregner etter dag én.
Under mitt besøk i Trysil var vi huset inn i hytta til Kristin. Og hun er ikke snau! Hver morgen fikk vi servert (fri bane til kjøkkenet, så plukk-hva-du-vil-mentalitet) hjemmebakt brød. I tillegg fikk vi første kvelden smake på hennes hjemmelagde flatbrød, som er det beste flatbrødet jeg noen gang har smakt. I tillegg var det kaffe, juicer og pålegg i lange baner, sammen med en gjeng morgenglade mennesker, sånn ca. i hvert fall.
I hundesledeinnlegget kunne du lese at det var 14 år siden sist jeg opplevde vinter på ordentlig. Det samme gjaldt hyttelivet på fjellet. Å våkne en gjeng sammen, krige om badet, planlegge dusjrutiner, få alle ut døra med riktig utstyr og få alle klare til middag på samme tid. Man blir fort komfortabel, og selv om jeg kjente enkelte litt fra før og enkelte av oss er greit frittalende – uten sperrer for temaer man kan snakke om, er det gøy å se hvor fort man kommer i «Samma det»-moduset. Noen vil si det er på grunn av alder, noen vil si det var på grunn av vinen – men jeg mener det er på grunn av hytta.
Nordmenn er ikke de mest åpne og inkluderende i mine øyne. Men på hytteturer og «norske» ting blir vi en helt annen rase, synes jeg. På andre presseturer har jeg alltid tenkt på det å være representabel, og man pynter seg til måltider. Med superundertøy, boblebukser, svett hestehale og utslitt, støl kropp etter en dag i snøen så blåser man i det.
Rundt frokostbordet satt vi i hvert fall. Peter hadde vært våken siden klokken 6 og synes det var kjedelig at vi andre sov så lenge. Klokka var ikke åtte en gang. Vi flirte, smørte skiver, drakk og snakket om gårsdagens flatbrød og vin. Men aller mest lurte nok alle på hvordan det skulle gå med meg i bakken.
Etter frokost var jeg klar for møte med skiutstyret. De første minuttene var helt grusomme.
Med ski på beina skulle jeg selv tro at min entusiasme ville roe seg, og da jeg skulle ta på meg slalåmstøvlene så jeg vinterhåpet forsvinne i noen minutter. Det er kanskje noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på når det gjelder sko. Og jeg har gått i høye hæler i mange timer.
Da støvlene endelig var på var jeg utslitt, og da jeg skulle gå ned det ene trappetrinnet ut hyttedøra var det like før jeg gikk på snørra. Ubehagelig å ha på, ubehagelige å gå med. Jeg fikk somlet på meg ski, votter og hansker – og lærte av Christer Berens at skiutstyr er lettere å bære med hanskene (vottene) på. Det hadde han helt rett i, for det testet jeg senere på turen.
Så var det klart for å stå da.
– Da skal vi bare ned her, sier Kristin.
«Ha ha!», tenkte jeg inni meg. Vi skulle kaste oss utfor parkeringsplassen for å komme ned til løypa. Her var det nemlig «ski in» og «ski out». Hvordan jeg kom meg ned den bakken uten å tryne skjønner jeg fortsatt ikke. Men jeg sa stolt «Naturtalent» da jeg kom meg på flata.
Så stod vi der på ski nedover til heisen da. Jeg tenkte det var dritvanskelig, bremset som en gud og var sliten etter tre nedoverbakker og mye staking på flatmark. Inntil jeg forstod at det ikke var så bratte bakker, og jeg prøvde meg på litt svinging. Det gikk jo greit i full plog, så sånn stod jeg inntil vi kom til et litt mer folksomt sted. I ettertid har jeg forstått at det var i selve slalåmbakkene.
Jeg kjente farten øke og kjørte store svinger i middels plog. Plutselig tok adrenalinkicket meg og jeg var blitt verdensmester på nytt!
Det varte i to svinger. I den tredje lå jeg med trynet plantet i snøen og hører noen stoppe bak meg.
– Det gikk bra ser jeg, gliser Christer.
– Jeg ble så god skjønner du, smeller det fra meg.
Men jeg kom meg helskinnet ned. Ved stolheisen var jeg så imponert over at jeg var kommet ned. Uten brudd, uten blåmerke, svett i panna og kun med smerter i muskler jeg ikke visste fantes. Og sånn fortsatte dagen – helt til jeg ble så verdensmester igjen at jeg kom bort fra de andre.
Så satt jeg der da. I en svart bakke etter én runde nedover og tenkte «Hvordan skal jeg komme meg ned nå da?».
CAMILLA JORDDAL 