En dag i Barcelona

Dagen etter at jeg kom hjem fra Trysil bare det rett til Barcelona. Her skulle vi feire bursdagen til mor, en tradisjon vi har fått i familien. Tidligere har vi vært i alt fra Stockholm og Roma til Marrakech. Fra iskalde 20 minus til 30 varmegrader. I Barcelona var vi heldig med været og jeg kunne lykkelig gå ut i skinnjakke med bare ankler hver morgen. Vi var nemlig så heldige at vi hadde 16-17 grader hver dag. Klar, blå himmel og en sol som varmet.

Det jeg liker aller best med Barcelona er at du får det beste av to verdener. Strand og storby i ett. Alle storbyer bør komme med en strand, synes jeg.

Denne turen ble litt utenom det vanlige for meg. Jeg er nemlig vandt til å alltid være den som planlegger hva vi skal, hvor vi skal bo og hvor vi skal spise. Så jeg var generelt skeptisk til mye som stod på listen denne gangen siden jeg hadde lekt meg i fjellet før avreise og ikke tok meg tid til research. Til min store skrekk var det meste på listen de mest typiske turiststedene i hele Barcelona og bortsett fra to spisesteder var jeg ikke særlig imponert over listen. Men en ting jeg gledet meg til var Fundació Joan Miró, for Picasso har jeg sett nok av opp gjennom årene – noe pappa heldigvis hadde tatt hensyn til.

Jeg hadde regnet ut at det ville ta toppen 45 minutter å surfe gjennom kunsten på Fundació Joan Miró, for det kunne umulig være så mye spennende i dette «lille» bygget. I tillegg til at moderne kunst i mine øyne ofte blir litt for alternativt eller for simpelt. Når du kan slenge en skolisse på gulvet, eller filmer et venterom, og kan kalle det kunst ramler jeg av. Så jeg hadde lagt en miniplan i hodet om buss til byen, fortausvin og en sving på Zara. Vel, vi brukte godt over to timer i museet. Så feil kan man ta om sin egen kunstsmak.
Fundació Joan Miró
Dette museet er i mine øyne et praktbygg. Desginet av Josep Lluís Sert. Bygget opp av forskjellige former, som gjør seg utrolig godt som fotoobjekt. At det er lyst og delikat mot den blå himmelen gjør heller ingenting. Jeg kan ofte falle for et museum kun på grunn av hvordan det er formet eller hvordan rommene og gangene inni gjør at du ser verk fra forskjellige vinkler. Og at han søte karen over her stod utenfor døra var kjekt og – siden vi kom litt før det åpnet. Alle asiatene utenfor snakket om E.T, men jeg husker dessverre ikke hva det stod på skiltet ved siden av.

Surrealisten Joan Miró, en av av Spanias viktigste og mest kontroversielle kunstnere fra 1900-tallet. Han gjorde alt fra skisser, malerier, skulpturer, tekstilverk og plakater, og så på sine verk som visuell poesi. Stjerner, fugler og kvinner er det mye av, og mange av titlene på verkene hans går i den banen. «Fulg og kvinne». Min favoritt i hele samlingen på museet er «Song on white background», mest sannsynlig fordi den har «song» i seg.

Grunnideen til Joan Miró var at museet også skulle vise frem nye kunstnere, noe det fortsatt gjør. De deler også ut pris annet hvert år.

Du finner museet i Parc de Montjuïc.
Vi hadde ikke bestilt billetter på forhånd, men i høysesong med mye turister er nok det lurt.

Interessert i mer? Du finner en del av samlingen hans utstilt i Stockholm frem til juni hos Prins Eugens Waldemarsudde. Og mer om min opplevelse der kommer i et eget innlegg til. For dette var et skattekammer for øynene.

Etter museumsbesøket var det tid for noe jeg hadde gledet meg til siden i fjor sommer, sand mellom tærne. Fra museet tok vi en taxi nedover mot stranda. Selv om det bare er februar var jeg raskt av med skoene – vi var jo heldige med været.

Selv om det er midt på dagen er stranden full av mennesker. Noen er på piknik, noen lufter hunden, andre er på løpetur og noen slenger seg i treningsapparter eller spiller volleyball. Så har du turistene, og oss, som bare vandrer og nyter varmen. Dessverre blir det lunsjtid mens vi er på stranda, og mens jeg nesten trygler om å gå mot gamlebyen for å finne noe der – får de andre den kjempeideen om uteserveringen hvor det sitter noen andre turistgjenger og jatter.
– Ånei, tenker jeg.

– Vel, her står det turisthøl stemplet ved inngangen, sier jeg.
– Ja, men vil man spise på stranda er det ikke så mange andre muligheter, sier de andre.
– ..det skjønner jo jeg og, men jeg ville jo ikke det i utgangspunktet. Jeg snakket om drikke, tenker jeg inni meg.
Riktig nok biter jeg meg i det. For hvor galt kan det egentlig bli med vin til?

Forrettene går unna og er vanskelig å gjøre feil. Skinke og fritert blekksprut. Selv om jeg har mine mistanker om at blekkspruten hadde vært frossen siden den var seig. Men skinken var en innertier – som de fleste andre stedene. Den skal det mye til for å ødelegge.
Når vi kommer til hovedrettene var det mye ymse. To bestilte oksehale, den var god – men ble fort kald. To andre bestilte risotto med and og grønnsaker – helt fin på smak, men litt lite and. Heldigvis blir man mett av risotto uansett hvor lite kjøtt man får med.

Jeg tenkte selvfølgelig at siden jeg var på stranda ville sjømat være en god idé og valgte derfor en paella med scampi og skjell. Denne versjonen var med pasta og ikke ris. Jeg tok en bit før jeg så og si spyttet ut maten igjen, for det var som å stikke tunga nedi en saltskål. Plukket ut scampien og skjellene, spiste de og ba servitøren komme med en ny tallerken med skinke og ta saltet sitt med til søpla.

Rosévinen jeg fikk var heldigvis god, så den flasken tømte jeg fint.
Så etter en skivebom av en lunsj ruslet vi bortover strandpromenaden. Jeg var sulten og lett beruset etter en litt tynn lunsj.

Ettermiddagslyset gjorde at stranda skinte i gull og duse rosatoner, og vips så var vi ved havna og veien tok oss mot gamlebyen igjen. Nå var det tid for dagens nest siste kaffekopp i byens kuleste kaffesjappe. Jeg måtte bare innom bakeren ved hotellet først for å kjøpe noen fettete, skinnende croissanter jeg kunne spise på veien.
Satan’s Coffee Corner
Uansett om du bruker kart eller telefon for å finne frem til denne plassen kan du vente deg å gå noen hjørner feil – enten fordi du ikke kan lese, har dårlig retningssans eller fordi telefonen din ikke får inn godt nok signal under letingen mens du går i de trange smugene. Men det er litt av sjarmen.

Når du endelig finner frem møtes du av store glassvinduer, et blått, nordiskinspirert lokale som gir deg energien tilbake – selv før du har fått i deg kaffe. Det står trendy, fargerike magasiner i magasinhyllene og i hyllene står det syltede grønnsaker mikset med lekker keramikk. Det er blått, gult, rosa og treverk, med noen industrielle innslag. For å komme deg til sitteplassene går du gjennom kaffedisken, så her kan du se ting på nært hold. Og menyen, den er full av forskjellige kaffetyper. Min favoritt er Cold Brew, og den er perfekt etter å ha vært i sola hele dagen. Lette luncher, øl og annen god drikke får du og.

Og noe jeg liker veldig godt er at du slipper å be om regningen. Her går du til disken på veien ut og betaler.

Carrer de l’Arc de Sant Ramon del Call, 11