Bergen på 5 timer

Forrige uke var jeg en svipptur i Bergen. Opp tirsdag og hjem igjen til lunsj på onsdag for å være med på åpningen av Comfort Hotel Bergen Airport. Føler meg heldig som kjenner folk i så mange spennende stillinger i forskjellige bransjer som gjør at jeg får være med på mye morsommer ting.

Min første tanke da jeg ble invitert til Bergen var «Nei, masse regn». Pakket selvfølgelig med paraply og vurderte å reise i gummistøvler. Vel, regnet så vi ikke noe til. Her var det blå himmel og skinnende sol fra ende til annen.

Jeg hadde ikke vært i Bergen på over 10 år – så jeg og reisegjengen fant ut at vi rett og slett måtte runde Bergen på de fem timene vi hadde i sentrum før middag og åpningsfest på hotellet. Kan informere om at fem timer er akkurat passe for å rekke de viktigste tingene.

Vi startet timene med å rusle langs brygga, som heter «bryggen» i Bergen – selvfølgelig. Jeg ble mildt sagt sjokkert over at det gikk en bilvei mellom de vakre, fargerike trehusene og vannet. I fantasihodet mitt er jo dette en kjempeidyllisk plass i Bergen hvor man bare går og sykler. Så feil kan man ta.

Videre beveget vi oss til fisketorget for en øl. Der havnet vi på stedet med det mest passende navnet «Lokalt og lekkert», dere vil ikke tro hvor mye vi kunne le av det navnet. Det var riktig nok lokalt øl og smakte lekkert. Red Ipa fra Lysefjorden er å anbefale. Gloende varmt var det og, for her er det varmelamper så det holder. Hadde det vært et par grader varmere hadde det blitt skikkelig utepils.

– Da er første timen over. Neste på listen.
– Da blir det Fløien.
Jeg har forresten fortsatt ikke forstått hva man egentlig skal skrive. For det heter Fløyfjellet på googlemaps. Fløien på restauranten og stasjonen, og Fløibanen. Men så heter hjemmesiden Fløyen. Vi bestemte oss i hvert fall for at det er med «i».
Vi har perfekt timing og kommer til Fløibanen et par minutter før den kjører oppover fjellsiden. Den går fryktelig sakte, synes vi. Samtidig synes vi synd på de som bor rett ved siden av.
– Det må vel bråke som trikken og t-banen gjør i Oslo.
Vi forstår heller ikke hvorfor det er så mange stasjoner – selv om det vel kanskje er for de lokale som hopper på midt i bakken. Samtidig prøver vi å finne ut av om de andre i vår «etasje» av banen er fra Nederland eller et annet sted.

Etterhvert kommer vi oss i hvert fall opp – og nærmest spurter ned de få trappetrinnene på toppen så vi får tatt bilder på det ytterste punktet. Både for å få finest bilder, men også for å kjenne på magesuget.

Snap, snap. Med både kamera og mobil, Insta-stories og Snapchat. Vi synger ironisk «Byen e Bergen og laget e Brann» før vi småjogger til Fløien Folkerestaurant. Veldig lekkert lokale. Nydelige farger og planter, og toalettene er fine de og. Vi blir raskt enig om at 60 kroner for et kakestykke er drøyt, så vi setter snuta ned mot sentrum igjen. Nå er det Bloody Mary-jakt.

Vi ender på Ole Bull cocktailbar etter å ha bestemt oss for at Fridays er nederlag i jakten. Det har vi jo i Oslo. At bartenderen mangler noen av ingrediensene orker vi ikke bryr oss om, og ber han lage det så likt det går og heller bruke litt ekstra pepper. Den smaker i hvert fall liknende, så vi gir den godkjent. Nyter trådløs internett og innser at tiden flyr og vi må ha lunsj.
Fra cocktails til lunsj flyr vi litt med hodet i skyene. Jeg tror jeg vet hvor vi skal, det samme gjør resten i følget. Vi skal møte en bergensboer på Colonialen, og selv om vi har både skrevet ned adresse og husker navnet må vi ringe for veibeskrivelse.
– Dette er første gang den innebygde GPS-en min ikke fungerer, tenker jeg.
Jeg kan nemlig finne frem til stort sett hva som helst ved å følge magefølelsen, i Bergen fungerer det visst ikke.

Vi kommer oss endelig rundt svingen ved Høyer og Vincci så vi kan bli geleidet til rett plass. Gjennom noen smale gater og brostein blir vi enige om at Bergen faktisk er veldig hyggelig – spesielt når det ikke regner.

Fremme på Colonialen får vi servert en av de beste gulrotsuppene jeg noen gang har smakt. Den er tykk, mettende og smaker skikkelig hjemmelaget. Brødet dynket i olje gjør at porsjonen akkurat er stor nok til å mette meg frem til middag. Selv om jeg måtte ty til sjokolade mens vi ventet på omvisning på hotellet senere på kvelden. Vi prøvde nemlig å spørre om størrelsen på porsjonene og servitøren, som svarte oss på engelsk, sa:
– Den er noe sånt i liten, og noe sånt i stor.
Han formet med hendene. Og jeg vil vel si at han har for store hender til å vise det, for den minste var som når du lager en litt raus dipskål hjemme. Uten at du får plass til hele rømmebegeret.
– Servicen er litt treig her, blir vi alle enige om.
Men vi blir for et ekstra glass med drikkevarer, siden vi er gått tom for ting å gjøre og bare har 45 minutter igjen.

Vi finner raskt ut at trikset er å bestille og betale ved disken – for å bevege seg bort fra den er ikke deres største gave i livet.
Vi rusler den samme veien tilbake som vi kom fra, for å ikke gå oss vill. Så starter taxijakten. Det er lettere sagt enn gjort i Bergen.

Jeg kommer på at det var en taxiholdeplass på bryggen. Tomt når vi kommer frem, og tomt etter ti minutter. For tre med dårlig tålmodighet var det en grei prøve med mye morsomme gloser.
– Der kommer det en.
Vi vinker og i det vi setter oss inn får vi høre at han hadde kjørt forbi tidligere med kunder i bilen, og håpet at vi fortsatt stod der.
– Med andre ord er det få taxier i Bergen, smeller det fra oslokjeftene.

Resten av taxiturens samtalemener egner seg ikke, og at taxisjåføren litt beskjedent var med på noen av emnene gledet oss stort. Hvis du ble brydd, unnskyld, men du reddet dagen for tre sjeler som bare ønsket å rekke dusjen før middag.