Kunne ikke alle museer vært som dette?
Fundacío Joan Miró, det er plasser som dette som gjør at du kan forelske deg i kunst, igjen og igjen.
Som fortalt i innlegget om Barcelona er bygget designet av arkitekt og byplanlegger, Josep Lluís Sert. En nær venn av Joan Miró og eksponent for avant garde arkitektur. Bygget består av en sentral gårdsplass og takterrasse, inspirert av middelhavstrekk. Bygget er blitt utvidet to ganger, sist i 2000. Og utenfor blir du møtt av den skjønneste E.T-liknende figuren i bronse fra 1970, «Personage».
Bare jeg så bygget følte jeg at dagen ble mye lettere. Det fikk meg til å puste, følte jeg.
Surrealisten Joan Miró er en av Spanias viktigste og mest kontroversielle kunstene fra 1900-tallet. Arbeidet hans omfattet skisser, malerier, skuplturer, tekstilverk og plakater. Selv så han på sine verk som visuell poesi. Når du leser historien hans blir du enda mer imponert over arbeidet hans. Fra å leve i eksil til å henge med fiffen. Om Mallorca som ble hans tilfluktssted og arbeidsplass, hvor han og Sert realiserte drømmen om studioet.
Selvportrettet
Dette er noe av det første du møter når du går inn. Joan Mirós selvportrett. Ved å bruke en kopi av et selvportrett fra 1937 tegnet Miro en figur med tykke, svarte penselstrøk på sammen med et par innslag av fargeelementer. For han betydde dette et nytt image.
Selv om jeg er glad i å gå i gallerier og på museum for å se, er det sjeldent jeg legger sjela mi i å lese så mye der. Jeg ser helst på fargene og formene. Men her vil jeg faktisk anbefale deg å lese. Jeg tenkte på forhånd at dette var moderne kunst og det er kult det. Men, for kanskje første gang, følte jeg at jeg ble minst like inspirert av historien hans som verkene. 
The Hope of a Condemned Man
En serie med tre bilder. Jeg blir alltid litt irritert når enkle streker og en prikk blir kalt avansert kunst. Men historien bak er det i hvert fall hold i.
Det jeg liker med malerier som dette, som dette bildet ikke viser, er størrelsen og hvordan de bretter seg utover tre vegger. Det er liksom bare de i hele verden når du setter deg ned på benken foran. Hvis det ikke går andre mennesker foran deg da.
Fireworks
Enda en serie som irriterer meg litt. Men samtidig liker jeg kunst jeg kan lage hjemme selv ved å kaste maling. Hvorfor de heter «Fireworks» og er i sort må du ikke spørre meg om for da jeg leste tittelen mistet de helt mening for meg.
The caress of a bird
Denne slanke, fargerike skulpturen var det første jeg la merke til da jeg kom ut på taket.
– Stilig fugleskremsel, tenkte jeg.
Til det gikk opp for meg et sekund etterpå at det selvfølgelig er en del av kunstutstillingen. Men den kunne like gjerne stått på en åker synes jeg.
Taket var nok min favorittplass på hele Fundacío. Da ser du de forskjellige formene på bygget på en ny måte, og den blå himmelen er en fin kontrast. Samtidig har du utsikt byen. De forskjellige figurene letter også på humøret, og viser deg at du kunne blitt kunstner du og – om du bare hadde håndverkskunnskapene.
Forresten, husk solbriller – her er det lyst og blendende uten.
Woman and Bird
Det er mye mulig fugler så annerledes ut i 1967, for jeg vet ikke om det er den rare hatten eller den gule manualen som skal forestille en fugl. Men på en eller annen rar måte synes jeg skulpturen er inspirerende. Om det er den benkeformede kroppen eller det blå hodet som kunne vært laget av en femåring i barnehagen er jeg usikker på. Men den fikk meg til å trekke på smilebåndene der den satt på takterrassen.
Det er mye kvinner og fugler for Joan Miró. Hvorfor fikk jeg aldri med meg.
Hva dette verket heter vet jeg ikke. Men hele meningen er at du skal se utsiden med nye øyne ved å henge et papir med utkuttede deler i vinduet.
Ganske kult, helt sikkert unødvendig, men inspirert ble jeg fordet. Så har du noe veldig inspirerende i hagen er kanskje dette en idé til neste gang du får gjester på besøk. Understrek din egen utsikt.
Hvorfor lages ikke alle bygg med kule former i forskjellige vinkler?
CAMILLA JORDDAL 