// Pressetur med Visit Spain
Det er ikke hver dag du får se en liten, gammel mann i dress tildelt utmerkelsen fra kongen kutte gris med en tallerken. Men det fikk jeg oppleve i Segovia.
Segovia, byen som rommer alt fra Disney-inspirasjon til romersk akvedukt og Spanias beste pattegris. Lokalisert en time nord for Madrid. Da jeg besøkte byen fikk jeg en av mine mest spesielle matopplevelser noensinne. Og det skal mye til for å toppe den historiske verdien i den. Jeg fikk nemlig spise lunsj på Mesón de Cándido.
Mesón de Cándido, en lokal institusjon og restaurant, i Segovia i Spania ble etablert i september 1786 og har vært åpen hver dag siden. Over 230 år. I dag drives restauranten av den over 80 år gamle herremannen på bildet, Don Alberto López.
Don Alberto er sønn av kokk Cándido López Sanz, en lokal legende med tittelen Mesonero Mayor de Castilla, som betyr «The greatest innkeeper of Castilla». Han har en egen statue i byen. Don Alberto holder liv i familietradisjonen i Mesón de Cándido som er utsmykket med historie, troféer, bilder og underskrifter av alt fra konger og dronninger til kjente artister og politikere, samt hoder av hjort og svin. Han bærer «the purple mantle of honour», en utmerkelse fra kongen. Det er kun en bærer av dette, og det er kun når vedkommende som har det rundt halsen dør at andre kan søke om å få dette. Familien til Alberto har røtter i Segovia helt tilbake til 1587.
Mesón de Cándido er Spanias eldste restaurant med dokumentasjoner. Restauranten ligger lokalisert ved siden av akvedukten på torget Azoguejo. Dette er det eneste riktige stedet å spise «suckling pig», pattegris. En av de århundrer gamle tradisjonene som Don Alberto og familien holder liv i på Mesón de Cádido, er nemlig seremonien om å kutte cochinilloen – en sakte stekt pattegrisen, i stykker med en tallerken og deretter knuse tallerkenen ved å kaste den i gulvet.
Tradisjonen går tilbake til tiden med kong Henry IV og dronning Isabel, på den tiden fikk bare de som hadde råd til å knuse tallerkenen lov til å tilberede og spise pattegris. Så dette er egentlig en eksklusiv affære.
Det skal også legges til at lunsjporsjonene i Segovia er store – det gjelder generelt for resten av Spania og, men den «little appetizer» vi fikk var som en tønne med suppe og bønner. Og det var ikke akkurat mangel på bønner heller. I tillegg fikk vi også et rundstykke på størrelse med et lite brød, før suppen. Vi fikk heldigvis ikke en hel gris alene, men den biten vi fikk var generøs. Det var også den beste griseretten jeg noen gang har smakt – for et svin!
Jeg og gjengen hadde vel et visst bilde av hva ville oppleve her, selv om alle skvatt til da tallerkenen traff flisegulvet og porselensbitene fløy bortover gulvet. Men, at det skulle være så mye imponerende historie i matopplevelsen regnet i hvert fall ikke jeg med. For selv om du forstår at pattegris var greia for byen etter å ha statuen av faren til Don Alberto tidligere på dagen, blir du greit imponert når selv kongen er involvert. Og du blir ikke mindre imponert når du ser bilder av kjente fjes og underskiftene til noen av de mest omdiskuterte politikerne (diktatorene, kriminelle – hva enn du vil kalle de) i verden på veggene. En mer imponerende restaurant skal jeg lete lenge etter. Over 230 år gammel altså.
Her er det tradisjon, historie, fantastisk service og virkelig god mat. Dette er en matopplevelse du ikke vil gå glipp av om du skulle befinne deg i nærheten neste gang du er i Spania.
CAMILLA JORDDAL 