Når folk spør om hva jeg skal i sommerferien er dette det eneste svaret jeg har. Med frilanstilværelsen og mye reising ellers er det denne plassen som får meg til å koble av. Samtidig er det tidenes arbeidsleir, så man kjeder seg ikke.
Romøyri, familiens vestlandsperle, som vi alle har hatet en gang. I dag er den litt mer som en familieskatt med norske, eksotiske hagedyr – i tillegg til en neve edderkopper, biller og mus.
Hvert år har vi nye prosjekter her. Brenning, kasting, fjerning, maling, bygging og så mye gressklipping at du vil ikke tro dine egne øyne. Og nei, gressklipper funker ikke her, for underlaget er så ujevnt at halvparten kunne vært nok. I år var en ny seier – vi fikk påhengsmotor på båten, malt stua så det går an å se noe, gjort en haug av det vanlige hagearbeidet og i tillegg fikk vi badet i både fjord og elv, solt oss og løpt noen hundre høydemeter opp tomta til sjokolade og hissig lemmen på stølen.
Stuen og spisestuen trengte et seriøst størk med maling etter å ikke ha sett lys på sikkert 30 år. Her har det nemlig blitt tettet igjen et vindu og hengt tunge gardiner foran de to som er:
«Jeg vil ikke at alle naboene og de rundt her skal se inn.», sa mormor.
Huset ligger midt inni en fjor. Det finnes fire personer på andre siden av elva – som i likhet med oss kun er der på sommeren. De som kjører forbi i båt kjører 98 prosent av gangene på andre siden av fjorden. Ingen ser inn her. Det finnes ikke folk.
Så ja, så mørkt kan det være inne midt på lyse dagen i midten av juli. Du kan tenke deg hvordan det var med gardiner.
Denne sommeren fikk vi heldigvis gjort noe med det. Etter tre dager med vasking, grunning, tre, hvite strøk med rull og pensel kunne vi endelig se noe igjen. Det var så vidt vi trengte lampe på kvelden. Neste år må vi vel gjøre oss ferdige og ta vinduskarmene, gleder meg allerede.
Fargen er «Chi 7236» fra Jotun. Så vidt jeg kan huske den hviteste tonen de har.
CAMILLA JORDDAL 