Jeg er så heldig å ha en av Norges vakreste plasser som sommersted. Romøyri.
Midt inne i Fjærlandsfjorden i Sognefjorden – uten vei, eneste adkomstvei er havveien med båt, med egen elv, nå snart eget kraftverk, heldigvis nyinnlagt vann og strøm og med verdens største oppussingsobjekt.
Her er det tre etasjer med hus – selvfølgelig med råkjeller, to etasjes låve – fjøs i bunn, hønsehus, en elv ommøblert med gravemaskin og et selvrevet naust vi håper å bygge opp igjen. En hage som vi vært år må kutte oss frem til – som heldigvis blir litt lettere for hvert år som går. Husdyra, eller hagedyra, består av en liten haug flaggermus, ørn, mink, røyskatt og niser.
I tillegg drømmer vi om en utestue med tre vegger og tak som vi kan bruke når det regner og en pizzaovn. Disse to bør være førsteprioritert i enkeltes hoder (inkludert mitt), de litt mer praktiske hodene (fedre) mener noe annet.
Dette er virkelig «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», men jeg kan fortelle deg at det gjorde det. Mamma vokste nemlig opp her, etter å ha blitt dratt med hit fra Bøler i Oslo av mine besteforeldre. Helt utrolig, mener jeg, og mange andre.
Her er naturen vill og levende, og får gjøre som den vil store deler av året. Fjorden er idyllisk og stille, uten for mye turistfart – minus en russisk partyacht med hellikopter, langstrakyte fjell, brusende elver og et til tider yrende dyreliv. Samtidig gir stedet deg en ro i sjela du ikke visste du hadde som bymenneske. Går du rett opp fjellsiden fra tomta finner du en søt, liten støl du kan ta pause i før du flyr opp til fjelltoppen eller begir deg ut på den bratte, nær-døden-opplevelsen på veien ned. Hadde det ikke vært for den plagsomme flåtten, hadde det vært 100 prosent idyll.
Etter stormen «Dagmar» i 2011 ble mye revet ned og ødelagt her – men vi fikk et push til å begynne oppussing og å tilbringe sommerne her igjen. Enkelte av oss har nemlig hatt skrekken for stedet siden det var lite å gjøre, og ingen dekning både på telefon og nett. Mer enn tre dager ga abstinenser og sure miner. I dag er det blitt storfamiliens samlepunkt, hvor vi rydder, river, pusser, maler, bygger og fjerner. Så en uke går unna som bare det.
Selv om både London, Barcelona, Santorini og mest sannsynlig Italia står på reiseplanen det første halvåret av 2017, gleder jeg meg nesten mest til å reise inn hit for å male et trehelvete av en stue hvitt og lyst. Og lys her er undervurdert, i alle år har det hengt tunge gardiner som har stengt ute alt dagslys – et vindu ble til og med fjernet fordi «naboene og folk på sjøen kunne se rett inn». De fem.
Om noen år er det forhåpentligvis lyst og fint i hele huset – uten lukt av gamle tekstiler, halvstelt ute og låven blitt til festlokale.
CAMILLA JORDDAL 